Brugata

Brugata 3a var i noen tiår tilholdssted for Oslos musikalske undergrunn. Som konsertsted var det en selvfølge at akademiutdannede samtidskomponister spilte av nye verk der, om hverandre med skranglete garasjeband som spilte for øl, mens de fremste i norsk jazz og klubbmusikk spilte på stedet for å få det på CV-en. Lokalene var store, kanskje 250 kvadratmeter, delt inn i flere rom, ingen av dem var like, alle var slitne. På gulvene lå lagvis av linoleum fra 1930-tallet, teppegulv fra ulike tiår og morkne belegg lagt en gang på 1980-tallet. I taket var vakre felter formet av fint treverk, og en mengde kroker og spor etter tidligere liv. Dette hadde vært pelsbutikk, skobutikk og ymse annet. Bygget er fra 1860, forrige store oppussing hadde vært i 1920.

Et råttent bad tilbød dusj, vaskemaskin og oppvaskmaskin. Ledningsnettet var koblet like organisk og viltvoksende som en urskog, og de digre

vinduene fra 1920 hang så vidt på plass i rammene og skranglet i vinden. Om vinteren var det kaldere i det store konsertrommet, enn i kjøleskapet som stod der. Åpnet man døren til dette, med dets fire varmegrader, var det som om varmen slo mot deg. At rørene ikke frøys, strømmen ikke tok fyr, vindusrutene ikke falt ut og ned på tiggere, dopselgerne og gatemusikere på gata nedenfor var et mirakel. Her hadde André Borgen studio i flere år og i denne tida dukket et melankolsk kaos og intens skapervirksomhet opp. I et større lokale der det alltid var flust av andre musikere, fra støy, techno, rock og avantgardefeltet, fant André sitt helt eget lite rom. Mørkt, skakt, melankolsk og vakkert.

Nå inviterer han deg inn. - Bjørn Hatterud